Barnefattigdom må møtes med tilstrekkelig økte inntekter og forsterkede muligheter for lavinntektsfamilier og deres barn. Tiltaket med størst langsiktig effekt er å sikre stabil tilknytning til arbeidsmarkedet for barnas foreldre. Dette kan i mange tilfeller ta tid og er i noen situasjoner av ulike årsaker ikke mulig å oppnå. Derfor er i realiteten økte kontantytelser til barnefamilier det mest treffsikre tiltaket, både overfor familier hvor foreldre står midlertidig utenfor arbeidsmarkedet og for familier hvor foreldre ikke kan delta i yrkeslivet. Tiltak som sikrer at barn har like forutsetninger til deltakelse i utdanning og fritidsaktiviteter, kan bidra som supplement for å hindre skam og stigmatisering, men er ikke tilstrekkelige alene. Vi jobber derfor for:

• Indeksregulering av barnetrygden, og at denne holdes utenfor inntekstberegningen ved søknad om sosial stønad. Dette bør politikerne gjøre til sin førsteprioritet.
• At alle aktiviteter i skolens regi skal være gratis, og innføring av gratis skolemat.
• At alle barn skal ha tilgang til å delta i minst én fritidsaktivitet. Dette kan for eksempel skje gjennom et universelt innrettet fritidskort.

En mer sosial boligpolitikk

Å være vanskeligstilt på boligmarkedet innebærer etter SSBs definisjon at man ikke har mulighet til å skaffe seg og/eller opprettholde en tilfredsstillende bosituasjon på egenhånd. Ifølge SSB regnes om lag 170.000 som vanskeligstilte på boligmarkedet i dag, og 65.000 av disse er barn under 16 år (2017). 3 av 5 barn i husstander med lav inntekt bor i en leid bolig. De vanskeligstilte på boligmarkedet omfatter også 3900 personer som regnes som bostedsløse (2016).

Vanskeligstilte på boligmarkedet, og de som må leie istedenfor å kjøpe, må tilbys et godt bomiljø, tilrettelagt for sosial inkludering. Vi jobber derfor for:

• Sosial boligbygging som sikrer boliger av god kvalitet til kommunal utleie for alle som trenger det.
• At sosiale boliger skal ha en leiepris som vanskeligstilte har råd til. Vi vil derfor jobbe for at kommuners prissetting gjennom «gjengs leie» (gjennomsnittlig markedsleie for tilsvarende bolig i samme området) avskaffes. Gjengs leie og innstramminger i bostøtte har medført at flere brukere av kommunale boliger, inkludert funksjonshemmede, ikke har nok penger til livsopphold, og dermed må hjelp fra familie eller tvinges til å søke sosialhjelp. Denne situasjonen må ta slutt.
• Flere veier inn på boligmarkedet for å få bukt med det voksende klasseskillet i muligheten til å eie egen bolig. Folk som kunne betalt avdrag på et boliglån, men ikke har mulighet til å nå kravet om 15 % egenkapital, er i dag i stor grad ekskludert fra boligmarkedet. Ordninger som «leie til eie», der beboere starter med å leie for så å bli eier etter hvert, og startlån fra kommunen, bør tas mer i bruk for å bøte på dette.