Fafokonferansen: Når usikkerhet truer

Både Hans Geelmuyden og Mímir Kristjánsson har gode budskap, men begge bommer med retorikken.

Tekst: Elida Heløy

25. november anklaget Hans Geelmuyden norske medier for å ha gitt Mímir Kristjánsson et “tilnærmet monopol” på temaet fattigdom og NAV. Kristjánsson var rask på labben, og understreket i sitt svar at å stå alene i debatten slett ikke er et ønske han selv har, og at han også etterlyser bidrag fra andre stortingspartier og -politikere.

Geelmuyden og Kristjánsson er enige i at debattemaet er for viktig til at kampen blir forbeholdt kun Rødt-politikere. Heldigvis er ikke dette det som faktisk skjer.

 

Vi er mange om kampen
Verken Kristjánsson eller andre stortingspolitikere står alene i kampen mot fattigdom. For det første får de drahjelp fra en rekke dyktige lokalpolitikere, som kjenner deres lokalsamfunn og problemene der. For det andre består det norske folk av drøssevis av frivillige arbeidere med fattigdomskrisa som hjertesak. 

 

Her er det snakk om både organisasjoner og enkeltpersoner som både kan og vil hjelpe – og gjør nettopp det, hver dag.

 

Det er snakk om bredt samarbeid mellom hjelpeorganisasjoner i Moss, som har åpnet en gratis matbutikk i gamle Kiwi-lokaler, og det er snakk om personer som Ingrid fra Bergen, som publiserer annonser på finn.no hvor hun tilbyr å hjelpe andre med klær og julegaver, nå som nettstedet ikke lenger tillater å be om hjelp selv. Eksemplene er mange. 

 

Tverrpolitisk samarbeid må til
Kristjánsson har tro på at hans eget parti kan bli enige med Høyre og Fremskrittspartiet på flere områder. Det har han sannsynligvis helt rett i – tverrpolitisk samarbeid er mulig. 

 

Men det forutsetter at vi endrer fokuset i debatten. Vi kan ikke fortsette å diskutere hvilket politiske parti som har mest sympati for de som sliter, mens fattigdommen i Norge ikke gjør annet enn å vokse. 

 

Diskusjon rundt spørsmålet om hvorvidt sosialister er bedre mennesker enn andre fremstår som stemmesanking, og får hele debatten til å virke som et forsøk på å få de fattige velgerne over på den ene eller den andre siden i politikken. 

 

Det norske folk deles konstant inn i velgergrupper, men det er ikke sånn at fattige i Norge konsekvent holder seg til venstre for midten. Om en så stor gruppe velgere hadde klart å bli enige om hvilket parti som er lurest å stemme på, hadde kanskje mye vært løst for lenge siden. 

 

Fattigdommen påvirker sine ofre på mange forskjellige måter. Derfor vil det heller ikke finnes noen “one size fits all” løsning på fattigdomsproblemet.

 

Selv om det finnes gode forslag til tiltak både på høyre- og venstresiden, har ingen av dem rett i alt. Det er nok de aller fleste egentlig klar over, men likevel ender debatten ofte med å handle om hvilken side som er “best” til å hjelpe de som sliter.

 

Snakk med de som har erfaring
Det er kanskje ikke så rart at Kristjánsson har mye troverdighet i fattigdomsdebatten. I en politisk periode preget av pendlerboliger og aksjehandel, er det tross alt lettere å få tillit til en politiker som snakker åpent om å ha vokst opp med en forelder på trygd, og virker såpass godt kjent med både de sosiale og økonomiske utfordringene det kan medføre.

 

Velferdsalliansens råd til stortingspolitikere som vil delta i kampen mot fattigdom på lik linje som Rødt og Kristjánsson, er følgende: involver de fattige i prosessen! De som sliter med å få endene til å møtes, er også de som vet best hva som haster. Snakk med dem.

 

Fattige i Norge har mange talerør i form av hjelpeorganisasjoner, som også har gode kunnskaper om hva som trengs for å lette på problemene. De hjelper folk som sliter hver dag, og vet godt hvor skoen trykker hardest.

 

Vi er mange som ønsker å se dere samarbeide på tvers av det politiske spekteret. La oss hjelpe dere!

Vedum gir og Vedum tar

I går presenterte finansminister Trygve Slagsvold Vedum årets reviderte statsbudsjett, og med det har han omsider avslørt hva...