Forrige uke var det dags for Arendalsuka, og torsdag 19. august inviterte vi til fattigdomshøring om arbeidsinkludering. Der utfordret vi representanter fra politikken og fagbevegelsen om hvilke radikale grep de mener må tas for å inkludere flere i utdanning og arbeid.

Panelet bestod av Mirell Høyer-Berntsen (SV), Kai Steffen Østensen (Ap), Bjørg Sandkjær (Sp), Kristian Tonning Riise (H) og Trude Tinnlund (LO).

Ordstyrer for møtet var daglig leder i Velferdsalliansen EAPN Norway, Honoratte BNN Muhanzi. Hun innledet med en situasjonsbeskrivelse: Alle er enige om at inkludering i arbeid og utdanning er viktig for å redusere fattigdom i Norge. Vi i Velferdsalliansen EAPN Norway mener det er mange gode ordninger på statlig, kommunalt og fylkesnivå. Samtidig er det flere som ikke kommer seg inn på arbeidsarenaen. Spørsmålet er da: Hva er problemet?

Tre utfordringer

For å svare på dette spørsmålet, innledet politisk nestleder Kirsten Rytter paneldebatten med å legge frem tre utfordringer slik vi ser dem, og våre løsninger på disse utfordringene:

1. Mange av tiltakene vi har er for kortsiktige, og brukere hopper fra det ene tiltaket til det andre. Vårt forslag er at brukere med lav utdanning må få et mer langsiktig, arbeidslivsbasert opplæringsløp med mål om praksisbrev og/eller fagbrev.
2. Brukere blir kasteballer mellom forskjellige tiltaksarrangører. Vårt forslag er at det må skje en tyngdeoverføring tilbake til NAV, slik at de har nok ressurser til oppfølging og koordinering.
3. Sosialhjelp er en alvorlig fattigdomsfelle, og mange må søke supplerende sosialhjelp mens de er på tiltak og mellom tiltak. Vårt forslag er at frafallsungdom, langtidsmottakere av sosialhjelp og langtidsledige med behov for opplæring må få rett til langsiktige og tilpassede opplæringsprogrammer med sikte på praksisbrev og fagbrev og lønnes som lærlinger.

Etter Rytters innledning, henvendte Honoratte seg til de fem debattantene: Hva har de politiske partiene tenkt å gjøre med kasteballproblemet, med å sikre nok ressurser til NAV, og med å bidra til at de sårbare får økonomisk forutsigbarhet?

Trude Tinnlund (LO) løfter problematikken rundt at opplæring og kompetanse må kunne brukes som et ordinært arbeidsmarkedstiltak. Vi snakker ikke om de som har tatt høyere utdanning, men om de menneskene som har falt utenfor utdanningssystemet og ikke har fått grunnkompetansen og videregående opplæringen de har krav på, og som da ikke får et ben innenfor arbeidsmarkedet. Regjeringen satser ikke nok på de kompetansehevende tiltakene og de fører deg ikke frem til et fagbrev. LO er opptatt av å ikke prøve å skape quick fix-løsninger, men sørge for at kompetansen er noe som arbeidslivet har behov for.

Tinnlund trekker også frem regjeringens ABE-kutt. At driftsbudsjettet til NAV har blitt kuttet har gjort det enda vanskeligere for NAV å ha den individuelle opplæringen med klientene og tilrettelegge for det. NAV kan ikke måles med antall tiltak de iverksetter, og ikke resultatene de oppnår. De lokale NAV-kontorene må få mer fullmakt til å følge opp og ikke bli overstyrt av nasjonale etater.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) sier hun ikke har råd til å miste en eneste person til utenforskap. Men da må vi se individene. Da må vi ha frigjorte ressurser som har tid og mulighet til å se menneskene. SV ønsker seg aller mest en tillitsreform i NAV. Kuttene i AAP-ordningen har rammet ekstremt mange, og noe av det aller første vi må gjøre er å reversere kuttene. For de har hevet folk ut på sosialstønad og enda flere helt utenfor systemet.

Hun er opptatt av at det skal være arbeidsinkludering foran profitt og anbud. I dag ser vi at masse penger går til profitt istedenfor inn og tilbake i det gode arbeidet. Vi må få pengene tilbake der hvor de skal virke. Noen trenger kort tid, noen trenger 5 år, noen 6 år. I årene man er på vei tilbake til samfunnet, så må vi være der og støtte. Det er som VA sier: Det koster så mye mer å ha noen varig på trygd enn at vi kommer tilbake etter 6 år i utdannelse.

Kai Steffen Østensen (Ap) sier at arbeid til alle er førsteprioritet for partiet, også i fattigdomskampen. Mennesker har rettigheter når det gjelder jobb, utdanning og muligheten til å være aktiv i fellesskap. Derfor er Ap krystallklare på en jobbgaranti for unge under 30 år. Det skal innføres en aktivitetsreform for nye mottakere av AAP eller uføretrygd, slik at de som kan jobbe noe, gis en jobbgaranti som sikrer reell mulighet til å kombinere trygd og arbeid. Bruken av lønnstilskudd må styrkes, slik at flere kan stå i arbeid og arbeidsgivere tør å ta en risiko. Samtidig må kommunene og staten gå fremst i arbeidet med å etablere både læreplasser og opplæringsarbeidsplasser.

Vi må også sørge for at utdanningssektoren er mer praktisk rettet og kan møte et enda større elevmangfold. Vi må ha flere ressurser og lærere i skolen, for det gjør det enklere å følge opp den enkeltes behov, før de faller utenfor. Ap skal sette av 1 milliard mer til yrkesfag, det skal bli flere læreplasser og opplæringsplasser, og kommunene skal ha krav om hvor mange de skal ta imot.

Bjørg Sandkjær (Sp) var også opptatt av en tillitsreform i NAV, som betyr at man grunnleggende endrer hvordan NAV er organisert. Bort fra skjemaer og telling, og inn med tillit til de gode fagfolka som jobber i NAV. NAV-ansatte sier at de ikke rekker å oppnå målene sine for dagen hvis de snakker med den som krever litt ekstra tid, og da hqavner de nederst i bunken. Dette må det gjøres noe med og den enkelte saksbehandler må også få større myndighet til å bestemme midlertidige ytelser.

Høyt frafall fra VGs er oppskriften på utenforskap. Derfor er Sp veldig opptatt av praksisbrev. Hvis du ikke fullfører VGs kan du ha et praktisk alternativ. Sp har jobbet med å samarbeide med lokalt næringsliv, kommunen eller bydelen og med frivillige organisasjoner, om å skaffe praksisplassene.

Kristian Tonning Riise (H) mener at bestiller-utfører-modellen ikke er et problem i seg selv. Modellen kan på sitt beste muliggjøre at man kan stille krav, skifte ut leverandører som ikke funker, skalere tiltak raskt opp og ned for å tilpasse seg skiftende behov i arbeidsmarkedet. Men det er en reell utfordring at matchingen mellom tiltak og bruker må bli mye bedre, og det er et fortsatt altfor byråkratisk system i dag.

Det er fortsatt sånn at man forholder seg altfor mye til ulike bokser som folk skal passe inn i. Hele tiltaksapparatet er for lite individorientert. Høyre har f.eks. forslått å erstatte VTA og VTAO med en mer fleksibel ordning, kalt Tilrettelagt arbeid, som er mer individorientert. For noen passer ikke de tradisjonelle arbeidsmarkedstiltakene, så NAV burde kunne åpne for flere og mindre anbud og la små sosiale entreprenører slippe til for å tilby løsninger.

Videre utfordringer

Avslutningsvis løfter Rytter to områder politikerne må jobbe videre med:

1. Det ene er arbeidsgiverne. Arbeidslivet har blitt så effektivt, at de ikke lenger har tid eller ressurser til å ta inn lærlinger som er mer krevende. For å gjøre noe med dette bør man øke bruken av mentorordningen. Arbeidsplassene må få økt tilskudd for å ta inn de vanskeligstilte lærlingene.
2. Det andre er brukerperspektivet når det gjelder økonomi. De må få økonomisk ansvarlige løsninger på sin situasjon, slik at de kan planlegge livet sitt som alle andre.