Nyhet

Vedvarende lavinntekt og psykisk helse

Velferdsalliansen ⋅ 24. februar 2022

Innlegg fra møte med regjeringen 15.02.22

Ingen vil bli særlig overrasket av å høre at det å være fattig kan gå hardt ut over den psykiske helsen. Å hele tiden lure på hvordan du skal betale nesten regning og om du har penger til mat eller julegaver, er svært belastende.

I Norge i dag ser vi at helsekøene vokser seg lenger og lenger. Det psykiske tjenestetilbudet er preget av lang ventetid, for få lavterskeltilbud og en overhengende fare for å bli avvist. Nærmere 23 % av henvisningene til psykisk helsevern ble avvist i 2020. Psykiske lidelser koster det norske samfunnet nærmere 70 milliarder kroner årlig. En stor del av dette beløpet går til trygde- og sosialutgifter som følge av at mennesker med psykiske lidelser får lavere tilknytning til arbeidsmarkedet.

I en rapport fra 2021 retter riksrevisjonen alvorlig kritikk mot behandlingstilbudet knyttet til psykiske lidelser. De konkluderte med at tilbudet er bedre og større i noen kommuner enn i andre og at mange med psykiske lidelser ikke mottar den hjelpen de trenger i tide. Det er allerede høyst problematisk at bosted skal avgjøre kvaliteten på tilbudet.

SSB viser til at den generelle helsen økter i takt med utdanning og inntektsnivå og at disse gruppene i større grad benytter seg av spesialisthelsetjenesten som psykolog eller fysioterapeut, mens mennesker med lavere utdanning- og inntektsnivå i størst grad benytter seg av allmennlege.

Medlemmer i vårt nettverk rapporterer at uføre har spesielle utfordringer når det kommer til psykologisk oppfølging. Mange sier at de ikke klarer å beskrive hvor akutt behovet er i samtale med legen, og opplever å havne langt bak i køen. Dette fører ofte til at flere utvikler et mer komplisert sykdomsbilde mens de venter på behandling. I motsetning til dette kan man anta at mennesker med høy utdanning og inntekt vil ha en bedre forutsetning for å kommunisere eget behov og derfor havne lengere frem i køen. Ulikheten forverres når vi ser at mennesker med høy inntekt har mulighet til å kjøpe seg ut av helsekøer til fordel for et privat tilbud, mens mennesker med lavinntekt blir pent nødt til å vente. Vi anerkjenner at private helsetjenester er et godt supplement til eksisterende offentlig helsetilbud, men dette ikke kan fortsette å være en motor for økt ulikhet.

Dette er en problematikk som forplanter seg også andre steder i hjelpetjenesten, for eksempel NAV, hvor vi ser at avstanden mellom systemet og brukeren vokser, og fortvilelsen og mistroen vokser i samme takt.

Det er åpenbart at pandemien har hatt store konsekvenser for den psykiske helsen til mange. Mange opplevde å få sine behov tilsidesatt, og en økt grad av ensomhet og fortvilelse. Flere utviklet psykiske plager, og for de som allerede hadde utfordringer ble disse bare forverret. De som ikke var ressurssterke nok til å oppsøke hjelp er det som ble hardest rammet. I en rapport fra Røde kors ser vi at tallene knyttet til barn og ensomhet er overveldende. Disse tallene kan dessverre ikke isoleres som konsekvenser av pandemien og må tas på alvor i det større bilde. Dette er spesielt vanskelig for barn som vokser opp i lavinntektsfamilier. Vi ser at fattigdom har konsekvenser for den kognitive utviklingen, formingen av relasjoner, presentasjoner på skolen og videre utdanning og karriereliv. At disse barna får den riktige oppfølgingen er helt essensiell for å forebygge psykisk uhelse og at fattigdommen går i arv.

Når systemet svikter er det en annen gruppe som må bære byrden. I denne konteksten er dette ofte de pårørende. Norge er et land som, på papiret, i liten grad regner med pårørendes rolle i velferdstilbudet, men vi at dette ikke er tilfellet, spesielt knyttet til psykisk helse. Vi kan illustrere dette ved at pårørende utfører 130 000 årsverk med sin omsorg/frivillighetsarbeid. Til sammenligning utfører fagarbeidere 142000 årsverk i helsetjenestene. Pandemiens konsekvenser vil gi betydelige utfordringer for våre målgrupper innen psykisk helse og rus og derfor også for deres pårørende. Dette problemet blir bare et større når vi vet at ikke alle som opplever psykiske helseplager som har et nettverk rundt seg.

Nå som vi har skissert problemet er det nødvendig å vurdere noen målrettede tiltak for å sikre reell likeverdig tilgang på psykisk helsehjelp. For å kompensere for de voksende helsekøene og for å drive forebyggende arbeid er det nødvendig med en opprustning og utvikling av lavterskeltilbudet. Et enkelt og tilgjengelig tilbud tett på folk, som har personell med høy kompetanse, kan bidra til å stanse utviklingen og forverringen av psykisks sykdom. Videre må det øremerkes midler til kommunene, slik at de kan sikre et fullverdig tilbud til sine innbyggere, uansett hvor de befinner seg i Norge. Samtidig må det iverksettes tiltak for å rekruttere personell til disse utrolig viktige tjenestene. Dette handler ikke bare om å få flere personer til å både søke og gjennomføre psykologiutdanning, men også sikre kompetent personell i førstelinjen og på lavterskeltilbudene. At mennesker som opplever vedvarende lavinntekt og psykiske utfordringer møtes med høy kompetanse, forståelse og velvilje er viktig. Pårørende må anerkjennes og involveres i pasientforløpene slik at de, sammen med tjenestene, kan forebygge pårørendes helsesvikt.

At ulik tilgang eller bruk av psykologisk helsehjelp fører til vesentlig forskjell i livskvalitet er alvorlig. Ingen skal måtte stå igjen alene med problemene sine, om de måtte være psykiske eller materielle. Dette er en ulikhetsmotor som ikke bare er negativt for individet selv, men som også går i arv og som koster samfunnet som helhet dyrt.

Flere nyheter:

Vedum gir og Vedum tar

I går presenterte finansminister Trygve Slagsvold Vedum årets reviderte statsbudsjett, og med det har han omsider avslørt hva...