Arbeidslinjen er det begrepet som brukes for å beskrive innretningen på inntektssikringen i Norge.

Det handler om at ytelsene skal lede til arbeid, eller innebære deltakelse i aktiviteter som på sikt kan lede til arbeid. Begrunnelsen for denne innretningen finner vi bl.a. i Stortingsmeldingen «Flere i arbeid» fra 2012-2013: 

Høy yrkesdeltakelse er en forutsetning for høy verdiskaping, Det muliggjør opprettholdelse og videreutvikling av velferdssamfunnet. For den enkelte er arbeid en kilde til inntekt, økonomisk trygghet og selvrealisering. Samtidig bidrar deltakelse i arbeidslivet til à øke den kollektive velferden og redusere økonomiske og sosiale forskjeller. – Arbeids- og sosialdepartementet, 2013

Begrunnelsen er både samfunnsøkonomisk og sosialpolitisk. Regjeringen mener samfunnet er avhengig av høy sysselsetting for å sikre verdiskapning og som blant annet kan finansiere velferden. Og sysselsetting ansees som forutsetning for velferd for den enkelte så vel sosialt, som psykologisk og økonomisk Denne tenkningen kom for alvor inn i sosialpolitikken på slutten av 1980-tallet, og manifesterte seg i attføringsmeldingen fra 1992. Dette representerte et skifte i den sosialpolitiske debatten. I etterkrigstiden var forklaringene på at folk falt ut av arbeidslivet, og gikk over i inntektssikringstiltak, knyttet til svakheter ved systemene. Folk ble utstøtt av arbeidslivet, og det var arbeidslivet som måtte endres om flere skulle kunne være i arbeid. Med arbeidslinjen fikk en annen forklaring med større gjennomslag: Det er egenskaper ved individene som holder dem utenfor arbeidslivet. Individene må utvikles slik at de kan komme tilbake og bli i arbeidslivet.

Denne tilnærmingen har vært bærende i den politiske tenkningen om inntektssikring i Norge. Dette illustreres tydelig i målsettingene for Nav, hvor et av målene var: få flere i arbeid og aktivitet, og færre på stønad. Slik sett skulle denne oversikten over de ulike ytelsene reflektere inntektssikring på arbeidslinjens premisser. Mange av ytelsene har også dette preget: For å motta dagpenger må en for eksempel være aktiv arbeidssøker, tiltakspengene er betinget i deltakelse i opplæring og kvalifikasjonsprogrammet er forankret i aktivitet, hvor arbeid er målet. I en faglig kontekst vil disse ytelsene være kjent som «a-trygdede» som en kortform av «arbeidstrygdede»

Andre ytelser har imidlertid et annet preg. De er kjent som «h-trygdede» som en kortform for helsetrygder. 

H-ytelsene brukes mye i Norge. OECD-undersøkelser viser at Norge har 24 ganger så høye utgifter til trygder knyttet til uførhet og sykdom som utgiftene til dagpenger. I andre OECD-land var utgiftene til trygder ved sykdom og uførhet omtrent tre ganger så høye som utgiftene til ordninger som tilsvarer våre dagpenger. Forskere mener at den høye bruken av h-trygder i Norge henger sammen med at h-trygdene generelt er mer «sjenerøse» penger, og stiller færre og mindre krav til brukere enn a-trygdede. Dette fører til at mottakere og forvaltere legger til rette for bruk av h-trygder og i mindre grad anvender a-trygder.

Dette er ingen ny problemstilling. Mange av reformene vi har sett de siste tjue årene, også Nav-reformen, har vært grep for å snu på denne situasjonen. Likevel anslår forskere at bruken av h-trygder vil fortsette å øke ettersom samfunnet vil bestå av flere eldre middelaldrende som har en høy uførerisiko. Det er altså ingen enkle løsninger på denne problemstillingen. Likevel mener forskere at h-trygder og a-trygder må gjøres mer likeverdige om flere av de som lever av h-trygder skal komme i arbeid. 

Utfordringen i forholdet mellom a-trygder og h-trygder er også fulgt opp i Stortingsmeldingen «Flere i arbeid». Denne meldingen tok opp flere av utfordringene i overgangene mellom arbeidsinntekt og ytelser med sikte på å gjøre det mulig å kombinere ytelser og arbeidsdeltakelse. Mange av forslagene i meldingen handlet om å styrke arbeidsretningen og oppfølgingen under sykemelding. I tillegg lanserte man forslag som skulle gjøre det lettere å kombinere uførepensjon og arbeid. Dette kan sees som et forsøk på å utlikne forskjellene mellom a-trygder og h-trygder.

Nav-reformen ga i seg selv ikke grunnleggende endringer i stønadssystemet som kunne koble dette systemet tettere til arbeidslinjens ideer. Men reformen ga organisering og verktøy som kunne gjøre velferdsforvaltningen mer arbeidsrettet. Sammenslåingen av trygdeetaten og arbeidsmarkedsetaten var et av reformens hovedvirkemiddel. Partnerskapet med kommunene som gjorde at den økonomiske sosialhjelpen lettere kunne sees i sammenheng med statlige ytelser, var like viktig i denne sammenheng. Et sentralt verktøy for en mer arbeidsorientert forvaltning var og er arbeidsevnevurderingen. Dette er et verktøy for kartlegging av den enkelte stønadssøkerens ønsker, muligheter, og begrensninger inn mot arbeidslivet. Arbeidsevnevurderingen, som også er knyttet til søkerens egen vurdering, inngår i arbeid med alle søknader om arbeidsavklaringspenger, uførepensjon, eller kvalifiseringsprogram. Den skal sikre at beslutninger om stønad og innholdet i tiltaket blir best mulig i forhold til målsettingen om arbeids og aktivitet for den enkelte søker. 

Myndighetene arbeids altså for å styrke arbeidslinjen som det sentrale virkemiddelet mot fattigdom i den norske sosialpolitikken. Dette er bra dersom det fører til at mennesker med sin arbeidsevne og ressurser kommer i posisjoner der de får leve ut disse, og samtidig sikre seg og husholdet en stabil og tilstrekkelig inntekt. For noen er fokuset på arbeidslinjen mer utfordrende. Et generelt utfordrende trekk er at arbeidslinjen virker individualiserende. I nav er det en målsetting av hver enkelt skal få et tilrettelagt tilbud, og hver enkelt har selv ansvar for å utnytte de mulighetene som gis. Dette speiler et skifte i politikken fra tanken om inntektssvikt som systemsvakheter, til et personlig ansvar hos individidet. Den enkelte som ikke klarer arbeidslinjens krav, må bære deler av kostnadene selv. Dette henger også sammen med at ytelser er knyttet til sanksjoner. Dersom noen ikke overholder aktivitetsplikten, er det risiko for tap av stønad eller deler av den. Om trusselen skal være troverdig, må kuttet være slik at individet merker at levestandarden må reduseres. Dette kan ramme de brukerne som er svakest stilt inn mot arbeidslivet. Det er mange fattige som står så langt unna arbeidslivet at arbeid for dem ikke fremstår som en troverdig ut av fattigdommen. Disse har ofte erfaringer med at inntekten stadig reduseres for kortere eller lengre tid. Dette gir risiko for økte vansker og mindre trygghet i hverdagen. I mange tilfeller er rusproblemer og/eller psykiske lidelser noe av bakgrunnen for at de ikke møter krav til oppmøte, deltakelse, eller lignende. Disse brukernes behov er knyttet til sosial, materiell, og økonomisk trygghet, tilgang til hjelp til å leve med helse- og/eller rusproblemer, samt langsiktig kvalifisert bistand til å utvikle mestring. I slike situasjoner virker sanksjoner mot sin hensikt. Her kreves faglig tenkning og metoder som ikke får de beste utviklingsvilkår under arbeidslinjen fordi målet om arbeid står så sterk.

Hovedproblemet for de som skal drive økonomisk rådgivning blir om ytelsene holder et nivå som gjør det mulig å hindre at økonomiske problemer forverrer seg, og i hvilken grad disse ytelsene som brukere er avhengige av kan trygge brukernes økonomi. Dersom ytelsene er Så begrenset at det er vanskelig leve slik det er vanlig lokalsamfunnene, kan man tenke seg at de vansker i materiell knapphet og eventuell fattigdom fører med seg gjør veien til arbeid og ordinær inntekt lengre Små inntekter og kortvarige vedtak om ytelser skaper usikkerhet og generell utrygghet forhold til framtiden Dessuten vanskeliggjør de betaling av gjeld, og langsiktige finansieringer av for eksempel bolig Det er enkelte forhold som kan tyde at mange av ordningene er for lite økonomisk gunstige. Ett eksempel er illustrert ved de beregningene vi tidligere gjorde av det å leve av økonomisk sosialhjelp i strid med kostnadsberegningene som ligger i SIFO-modellen. Selv om det er usikkerheter knyttet til disse beregningene, illustrerer de at ytelsen er knapp.

En annen indikasjon på det samme er andelen av sosialhjelpsmottakere som har trygd eller pensjon i tillegg til sosialhjelpen. Det viser seg at hele 29% av sosialhjelpsmottakerne mottok sosialhjelp som supplering av pensjon eller trygd i 2015. Ser en på forhold som sivilstatus og omsorgsansvar, var den største gruppen enslige forsørgere med barn under 18 år.

Inntektssikringen er et vern mot fattigdom. Samtidig er inntektsreduksjonen ved overgang fra arbeidsinntekt til disse ordningene noe av det som legger grunnen for de betalingsproblemer brukere av økonomisk rådgivning opplever. Ofte er denne overgangen også knyttet til andre vansker som samlivsbrudd, langvarig sykdom, rusmisbruk og familievansker. Dette forsterker økonomiske problemer, og gjør utfordringen med komme tilbake til arbeidsliv og tilfredsstillende inntekter lang. De som veileder søkere til inntektssikring må derfor være oppmerksomme på den økonomiske virkelighet hver enkelt søker står overfor, og legge til rette for at omlegging av økonomien kan skje på en minst mulig belastende måte.