Det er ingen tvil om at det å ha dårlig økonomi er en belastning på den psykiske helsa. Å konstant ha hodet akkurat over overflaten, eller duppe under med jevne mellomrom, er stressende og slitsomt. Ja, for mange er hverdagen en evig kamp. Dessuten går dårlig økonomi utover ikke bare den sosiale deltakelsen og psyken til den enkelte, men til hele dens familie. Med dette innlegget vil vi dele med dere noen opplevelser av hvordan fattigdom påvirker den psykiske helsa, og flere steder vil vi dra inn familieaspektet.

I kontakten med våre medlemsorganisasjoner, ser vi at mange som jobber eller er på tiltak ikke klarer seg økonomisk og trenger supplerende støtte. Dette peker mot et viktig utviklingstrekk: Mens utgiftene stadig øker, følger satsene i stor grad ikke prisveksten i samfunnet. For mange er boutgiftene en stor belastning og bekymring, og dette gjelder særlig for de som bor i storbyer som Oslo. I fjor var det nesten 70 % av de med lavinntekt som bodde i en husholdning med høy boutgiftsbelastning, mot i underkant av 20 % i hele befolkningen^[1].

Med høye utgifter og forholdsvis lave satser og lønninger, har man stadig mindre råd til å leve. Da får man situasjoner som vi så før påsken, med rekordlang kø foran Fattighuset i Oslo. Dette er ikke folk som vil lure til seg gratis mat, men folk som er desperate og avhengige av hjelp utover det de får. Å stå der i kø for å få dekket et grunnleggende behov som mat, mens andre går forbi og ser deg, er for de fleste skamfullt. Også sosiale aktiviteter koster ofte penger, og skammen over å ikke ha mulighet til å delta sosialt fordi valgfriheten begrenses av egen økonomi, gjør at flere isolerer seg.

Skammen av å ikke klare seg økonomisk og sosialt og følelsen av utilstrekkelighet, bryter ned den psykiske helsa ekstremt. For noen får skammen over å ikke klare seg selv fatale konsekvenser. Et arbeidsjern av en far ble permittert under korona og så ikke hvordan han skulle brødfø familien sin. I frustrasjon og tro på at familien ville få det bedre uten han, valgte han tragisk nok å ta sitt eget liv ved å hoppe fra taket på et garasjebygg i nærheten.

Angående problemet med at utgiftene øker, mens satsene ikke følger prisveksten, har vi to oppfordringer til statsråden. For det første må folk få støtten de trenger, og satsene må heves til et nivå som sikrer anstendige liv. For å ta sosialhjelpen som et eksempel, bør det være statlig bestemt at barnetrygden holdes utenfor beregningen av sosialhjelp og de veiledende satsene bør heves til minst SIFO-nivå. For det andre bør det være et bedre system for justering av satser opp mot prisveksten. For eksempel kan satsene i større grad baseres på grunnbeløpet i folketrygden.

Det også et problem at Nav ikke ser helheten og tar individuelle hensyn når det kommer til ytelsene. Satsene skal alltid være på et minimum og kravene er uhensiktsmessig ensidige. Med øye kun for inntekt og strenge regler å forholde seg til, får ikke Nav-ansatte gitt brukere individuelt tilpasset hjelp. For å gi et eksempel: En person hadde ferdigsont sin dom og skulle prøve å komme på seg på rett kjøl igjen. Vedkommende var heldig og kom seg i jobb relativt fort, og arbeidsgiver ville betale overtid slik at vedkommende kunne nedbetale gjelda si. Overtidsbetalingen ble utbetalt og Nav svarte da med å kutte i støtten til husleie. Slik opplevde vedkommende å bli straffet økonomisk for å ønske å betale ned gjeld. Det er ikke vanskelig å forstå at denne og lignende situasjoner går utover motivasjon og håp for fremtiden. Man sitter igjen med mindre energi til andre viktige oppgaver, som barn og familie.

Angående manglende helhetstenkning i Nav så må Nav-ansatte få rom til å utøve mer skjønn. Da må det på plass midler til flere ansatte med mer tid til oppfølging av brukere. I tillegg til å være gunstig for brukerne, kan dette også gjøre Nav til en mer attraktiv arbeidsplass.

Når man har kommet til det stadiet at man faktisk søker psykisk helsehjelp, så er ventetiden for å få offentlig hjelp ofte svimlende lang, med mindre fastlegen har vurdert behovet for hjelp som akutt. Å gå til privat psykolog kan for noen være en løsning. Men prisen for privat hjelp ligger ofte på 1 000 kr eller mer i timen, og dette er ikke et valgalternativ når du har lavinntekt. Aftenpostens A-magasinet har denne våren belyst unge som tar selvmord, der mange måtte vente uker og måneder på hjelp. Tenk deg at barnet ditt tar selvmord i påvente av offentlig hjelp, fordi du ikke har råd til å betale for privat psykolog. Uansett om det gjelder unge eller voksne, kan det ikke være slik at man må stå med kniven mot strupen for å få hjelp. Riktig psykisk helsehjelp må gis til riktig tid, og dette innebærer at ventetiden må bli kortere og det må opprettes lavterskeltilbud innen psykisk helse.

For å avslutte dette innlegget vil vi understreke hvor viktig det er for den psykiske helsa at man inkluderes i samfunnsfellesskapet. Da må befolkningen sikres inkludering i arbeid eller andre meningsfulle aktiviteter, inntektssikring og psykisk hjelp.

^[1] Avrundede tall (66 % mot 19 %). https://www.ssb.no/statbank/table/12128/

Velferdsalliansen EAPN Norway er stolt medlem av Samarbeidsforum mot fattigdom i Norge (SF), et organ for politisk påvirkningsarbeid på fattigdomsfeltet. Forumet ble opprettet i 2009 og har faste møter med statsråder fire ganger i året. Disse møtene kalles Regjeringens kontaktutvalg for økonomisk og sosialt vanskeligstilte (KU).