Velferdsalliansen EAPN Norway er et landsdekkende, politisk uavhengig samarbeidsnettverk av 18 organisasjoner, foreninger og grupper, som arbeider for å styrke posisjonen til økonomisk, sosialt, og rettslig vanskeligstilte. Vår visjon er et aktivt og inkluderende velferdssamfunn hvor ingen står utenfor. 

Kontakten vi og våre medlemsorganisasjoner har med våre målgrupper forteller oss med all tydelighet at selv om koronakrisen rammer alle, så rammer den sosialt skjevt. Problemstillingene som fantes i samfunnet før, er der fortsatt. De som har god økonomi og er ressurssterke, går det som hovedregel bra med. De er fremdeles også flinkest til å hevde sine krav. De sosiale konsekvensene er derimot alvorlige for mange av menneskene som vi jobber med, og for. Forskjellen er at mennesker som lever i fattigdom og eksklusjon rammes ekstra hardt fordi de allerede slet med store utfordringer, og fordi de har færre ressurser og færre alternativer. 

Mange i målgruppene våre sliter med større utfordringer enn vanlig knyttet til økonomi. Vi merker den voldsomme økningen i arbeidsledighet og permitteringer godt – blant annet gjennom økt behov for oppfølging av folk når det gjelder søknader og rettigheter hos Nav. For mange, som også i utgangspunktet hadde knappe økonomiske ressurser, går dette ut over tilgangen på helt nødvendige goder. For eksempel har vår medlemsorganisasjon Fattig Talt Ørland merket økt pågang av mennesker som trenger hjelp med å skaffe til veie matvarer og drivstoff.

Vi opplever også at særlig de som jobber deltid og er avhengig ekstravakter for å få ting til å gå rundt, nå sliter ekstra. Parallelt erfarer vi at ventetiden på å få økonomisk sosialhjelp har økt, noe som naturlig nok gir stress og usikkerhet. 

At fattige rammes hardt, handler i tillegg om sosiale ressurser. Noen av medlemsorganisasjonene våre får eksempelvis telefoner fra foreldre som er fortvilet over at de ikke klarer å hjelpe barna med hjemmeskolen. Dette handler både om manglende digital kompetanse, men også om språkferdigheter. Mangel på datautstyr, for eksempel ved at mange i én familie deler samme PC, er også problematisk for noen.

Manglende digital kompetanse skaper også en hindring for eldre, både blant innvandrere og hos majoritetsbefolkningen. Noen av medlemsorganisasjonene våre melder at det både på grunn av språkutfordringer og digitale utfordringer, er ekstra vanskelig å nå ut til eldre innvandrere med viktig informasjon og andre tiltak. Dette skaper også en kløft som vanskeliggjør kontakten med Nav og hindrer folk i å nyttiggjøre seg av andre hjelpetiltak som finnes.

Når det gjelder virksomheten til medlemsorganisasjonene våre, har flere vær nødt til å avlyse aktiviteter. Opplevelseskortet, som sørger for at barn fra familier med lav inntekt får delta i kultur og idrett i flere kommuner, opplever for eksempel at barna ikke kan benytte tilbudet deres – noe som er mest negativt for de aller mest sårbare.

Organisasjonene som jobber med styrking av deltakere gjennom dialog og bygging av nettverk, frykter konsekvenser som økt ensomhet og isolasjon, og at mange blir sittende alene med store utfordringer av økonomisk, sosial og helsemessig art. Noen av våre medlemsorganisasjoner har så godt det lar seg gjøre lagt om til å tilby støtte og informasjon via telefon for å avhjelpe situasjonen.

Av langsiktige konsekvenser frykter vi økte sosioøkonomiske forskjeller, økt fattigdom, større utbredelse av mental uhelse, og at våre målgrupper blir stående enda lengre ute i randsonen enn før krisen. Den betydelige arbeidsløsheten vi nå ser vil eksempelvis fort gjøre arbeidsmarkedet enda vanskeligere å komme inn på for de som fra før sto utenfor.

I tillegg frykter vi at effekten av langvarig hjemmeskole forsterker forskjellene mellom barn av foreldre med lav sosioøkonomisk status og andre, så mye at det blir vanskelig å tette kunnskapshullene som oppstår. Dette er særlig negativt for barn med et stort behov for spesialundervisning. Noen av våre medlemsorganisasjoner frykter også betydelig frafall fra aktiviteter når de starter opp igjen, som følge av frykt for smitte.

Anbefalinger til tiltak og løsninger

Først og fremst må regjeringen sørge for at alle har en inntektssikring som opprettholder levestandarden på et anstendig nivå, basert på reelle levekostnader. Da må hullene i velferdssystemet tettes for alle som ikke fanges opp godt nok av de ordningene som finnes til nå. Dette arbeidet må fortsette kontinuerlig. Dessuten må utbetalingene skje så raskt og effektivt som mulig.

Videre ser vi behov for tiltak som sikrer utsatte grupper hjelp og informasjon om rettigheter og bistand med søknader hos Nav, samt informasjon om de ulike hjelpetiltakene som finnes hos Nav og andre steder. Det er behov for å bruke informasjonskanaler utover de rettet mot en frisk, digitalisert majoritetsbefolkning.

Til slutt vil vi også spille inn en pakke med omstillingsmidler for frivillige organisasjoner som jobber med fattigdom og utenforskap, som et mulig effektivt tiltak. En slik pakke vil skape muligheter for at organisasjonene kan tilby sårbare grupper gode opplegg, tilpasset situasjonen vi nå er i. Kompetansen og viljen ligger her, men det trengs finansiering.

Velferdsalliansen EAPN Norway er stolt medlem av Samarbeidsforum mot fattigdom i Norge (SF), et organ for politisk påvirkningsarbeid på fattigdomsfeltet. Forumet ble opprettet i 2009 og har faste møter med statsråder fire ganger i året. Disse møtene kalles Regjeringens kontaktutvalg for økonomisk og sosialt vanskeligstilte (KU).