Basert på hva vi har opplevd de siste årene, spesielt våre medlemmer, kan vi beskrive sosialhjelpsordninger i Norge som salderingsposter i statsbudsjettet. Den borgerlige regjeringen innførte en rekke økonomiske kutt i sine 8 år ved makten, her er noen eksempler:

• Kutt i den økonomiske støtten til arbeidsledige
• Skatt på sluttavtaler ansatte inngår
• Reduksjon i barnetillegget til uføre
• Kutt i støtte til multihandikappede, uføre og kronisk syke
• Kutt i bilordningen for bevegelseshemmede
• Gjentatte realkutt i folketrygden
• Fjerningen av øremerkede kulturmidler til eldreomsorgen
• Økt makspris i barnehagen

Vi ønsker ikke å benekte at disse kuttene kan ha ført til bedre finansiering i andre viktig arbeids- og velferdsordninger, men vi mener at disse kuttene rammer de som virkelig trenger dem. For oss er sosialhjelpsordninger nødvendige verktøy alle trenger for å kunne komme tilbake til et normalt arbeidsliv når man opplever tøffe situasjoner i løpet av livet. Noen vil trenge dem i korte perioder, og andre vil trenge dem over lengre tid. De gir oss muligheten til å leve et verdig liv, samtidig som vi jobber med å reise oss opp på våre egne ben.

Flere har argumentert for at sosial hjelp gir en hvilepute til mennesker som ikke vil tilbake til arbeid, og at vi trenger «økonomiske insentiv» til å få mennesker tilbake til arbeid. Noen vil kort sagt si «det skal lønne seg å jobbe». Likevel mener vi at ved å fjerne eller kutte i disse ordningene, så hindrer vi mennesker fra å komme seg tilbake til arbeid. 

Selv om det har vært misnøye blant offentligheten og politikere rundt disse kuttene, ser vi likevel liten vilje til å styrke sosiale ordninger i fremtiden. Den rødgrønne regjeringen har i liten grad lovet reversering av kuttene (til tross for at de sterkt kritiserte dem i opposisjon) og snakker heller om å få mennesker «inn i arbeid». Vi frykter at eventuelle ny politikk vil best gagne de som er ressurssterke og i stor grad klarer å komme seg tilbake til arbeid på egenhånd, og overse de «få» som trenger et sterkere løft.

Noen trenger en gradvis inngang tilbake til arbeidslivet, slik at de kan tjene egne penger og stå på egne ben, samtidig risikerer man å tape penger ved å jobbe seg inn slik, nemlig fordi man taper inntekt på grunn av en lav inntektsgrense. For de som trenger uføretrygd er inntektsgrensen i dag på 0,4G som betyr at man kan tjene opp til 44 590 kr i året ved siden av trygden. Dersom du for eksempel er en rørlegger som lå på lønnsgjennomsnittet for rørleggere, kan du få opp til 342 144 kr i uføretrygd. Dersom du gradvis ønsker å gå tilbake til arbeid og kunne f. eks klart 50% jobb, vil du tjene 259 200kr i året, som betyr at du taper 82 944kr på å gå tilbake til arbeid siden du går over inntektsgrensen. Dette skaper et insentiv til å fortsette å leve på uføretrygd og jobbe minimalt ettersom du ikke har råd til å tape så mye inntekt. Dersom inntektsgrensen var på 1G ville rørleggeren i stedet tjent opp til 370 677 kr i året, og hatt en langt større stillingsprosent, med et mål om å gradvis oppnå 100% arbeid.

For å oppsummere kort, scenarioet nettopp beskrevet var et eksempel på et kutt som var ment til å «spare penger» for staten, men i stedet har man sviktet et menneske som trenger hjelp til å komme seg tilbake til arbeid.